Høysensitive har ressurser som gir mulighet for svært gode liv. Vi må bare vite hva som er godt for oss.
Hvordan leve gode høysensitive liv?
I teorien er det plankekjøring å leve lykkelig som høysensitiv. Det er bare å få nok hvile, nok tid til grundig refleksjon, nok gode opplevelser, nære relasjoner, bøtter av kjærlighet og en opplevelse av mening i tilværelsen. Dessverre er det alltid noe som forpurrer denne teorien. Nemlig virkeligheten. Eller livet.
I virkeligheten er livet en god blanding av himmel og helvete, eller en veksling mellom de to. Så hva skal til for at livet i størst mulig grad er bra, og at det som ikke er så bra, i det minste kan gjøre oss klokere?
Her er det like mange svar som det finnes folk, tenker jeg. Men som høysensitiv har du faktisk noen antenner som kan hjelpe deg på veien. Du har noen erfaringer som har festet seg, og du kan ha tilgang til alt dette ved å lytte til eller snakke med noen som resonnerer.
Jeg har noen guruer som jeg lytter til og lærer av. De har sagt ting som resonnerer så mye at jeg gråter hver gang jeg hører det. Okei at jeg er lettrørt. Men det er signaler som forteller meg at dette er viktig for meg. De resonnerer for meg, fordi jeg føler (og det er viktig! Uten følelser kan vi ikke foreta valg. De som avviser at følelser er viktig, avviser egentlig alle høysensitive mennesker) – jeg føler at min standardinnstilling er lykkelig. Alt annet er signaler på at noe er galt. Da er det det gale som må justeres.
Med denne livsanskuelsen har jeg funnet resonans i den nå dessverre avdøde Sir Ken Robinson og Maslow-forskeren Scott Barry Kaufman. Begge har gitt oss begreper og bøker og taler som forteller oss hvor viktig det er at vi får lov å bli potensialet vårt. De har begge snakket seg varme om kreativitet og ulike evner. Jeg tror at vårt samfunn glemmer hvor viktig dette er, og derfor produserer depresjon og ensomhet.
Det er altså mulig å finne veien tilbake på rett spor! Ifølge høysensitivitetnestor Elaine Aron er høysensitive ikke bare mest utsatt for angst og depresjon, men vi er også mest mottakelig for hjelp.
Jeg tror denne hjelpen ligger i anerkjennelsen av hvem vi er og hva vi skal med livene våre. Vi skal lære for å bli kloke, og da må vi oppleve litt av hvert. Men standardinnstillingen vår er lykkelig, og alt annet er signaler om å skifte kurs.
Commentaires